3.8. PKK og utviklingen etter den 5. kongressen

Siden slutten av 1980-tallet var det blitt rutine at militæret kom med årvisse besvergelser om at NÅ hadde PKK endelig blitt knekket, etter at sammenstøtene tok av i takt med vinterkulden. Men i 1994-95 fortsatte militæret sin offensiv inn i snømånedene for å hindre ARGK i å omgruppere. Og da våren endelig kom tilbake, satte Tyrkia i gang sin hittil største og kanskje mest kontroversielle militæroperasjon: 20. mars 1995 ble over 35.000 soldater sendt over grensen til Nord-Irak, støttet av helikoptre og jagerfly. Invasjonen fortsatte helt frem til mai, og ble deretter gjentatt i juli. På det tidspunktet stod det allerede over 300.000 sikkerhetsstyrker i den tyrkiske delen av Kurdistan, bestående av 150.000 vernepliktige soldater, 50.000 såkalte Jandarma, 40.000 politifolk og 67.000 landsbyvakter (Barkey og Fuller 1998:152). I tillegg kom det 23.000 av de beryktete "Özel Timler", som gikk stadig lenger i å trakassere lokalbefolkningen. Ved utgangen av året var det sammenlagt tre millioner kurdere som enten var jaget vekk eller hadde flyttet/flyktet av seg selv, mens opp mot 20.000 mennesker hadde blitt drept (Imset 1995:16).

Selv om det er stor forskjell på de offisielle vurderingene fra henholdsvis hæren og PKK (NOTE 145), er det likevel ikke tvil om at PKK ble betydelig militært svekket under Çiller-regimet, i hvert fall sammenliknet med deres styrke i 1991-93. Alene i Dersim-regionen (Tunceli) var det et 75% fall i antallet registrerte "terrorist-aksjoner" mellom 1995 og 1998, og i 1997 gikk representanter for generalstaben så langt som å påstå at "radikale islamistgrupper" nå utgjorde en større fare for republikken enn PKK. To måneder senere foretok imidlertid hæren en enda større operasjon enn i 1995, da over 50.000 tropper ble sendt inn i Nord-Irak (Barkey og Fuller 1995: 140). I 1998 var Tyrkia dessuten i ferd med å gå til krig mot både Syria og Libanon, dersom ikke Syrias president gjorde alvor av å stenge PKK-leirene i området eller kastet Abdullah Öcalan ut av landet.

3.8.1. Programmet blir revidert

Men mens det offisielle Tyrkia fortsatt bare ønsket en militær løsning, la PKK derimot økende vekt på å nå stadig lengre ut med sitt fredsbudskap og sitt ønske om å bli anerkjent som forhandlingspart. På den 5. partikongressen i januar 1995 (8.-27.) tok organisasjonen fler viktige skritt for å nå nærmere dette målet. Heretter skulle det være mulig for ERNK å sammenlikne seg selv med Sinn Fein, PLO og til og med det regjerende ANC i Sør-Afrika (Poulton 1997:235-237). Samtidig var kongressen en oppsummering av hele organisasjonens historie, med den til nå mest grundige og omfattende revisjonen av partiets fundament. I hovedsak var det fremdeles 1977-programmet som anga grunnsynet på den internasjonale situasjonen, klasseanalyse m.m. Mye av dette ble nå enten erstattet eller oppdatert med helt nye dokumenter og programposter (alt er tatt direkte fra de offisielle kongressdokumentene):

1) For det første ble det vedtatt en hensiktserklæring om å følge opp Geneve-konvensjonen om behandling av krigsfanger, samtidig med at partiet tilbød et delvist amnesti over for landsbyvakter frem til mai noen måneder senere. Med dette ville de få frem hvordan de bevisst ville unngå å skade uskyldige og sivile, og at de var villige til å følge internasjonalt anerkjente rettsnormer.

2) For det andre ble det lagt opp til en massiv satsing på internasjonalt diplomati og alliansebygging over for alle sosialistiske, demokratiske og anti-fascistiske organisasjoner, inkludert miljøbevegelsen og "radikal-religiøse foreninger". På sikt ville det også være viktig å stifte en ny og revolusjonær Internasjonale for sosialister, for å støtte opp om hverandres arbeid og å gjennomføre aksjoner i global skala. Den mest umiddelbare oppgaven var likevel å få til et mye nærmere samarbeid med alle demokrater og revolusjonære i Tyrkia, og å støtte mer opp om disse kreftene enn før: Det tyrkiske folket var i følge kongressen både "den nærmeste og mest strategiske allierte" til det kurdiske folket.

3) For det tredje brukte kongressen mye tid på å diskutere partiets forhold til sosialismens historie, og det ble bl.a. slått fast at det tidligere Sovjetunionen hadde representert "sosialismens laveste og mest brutale nivå". Med oppløsningen av Sovjetunionen ville det være mulig å bryte med stagnasjonen som det regimet hadde vært med å påføre den sosialistiske bevegelsen. Den nye fasen ville være "sosialismens rike fase", kjennetegnet av en kreativ og vitenskapelig tilnærmingsmåte. Mer konkret vedtok kongressen å fjerne hammeren og sigden fra partisymbolet, og å nyskrive vedtektene. Fremover skulle partimerket være en brennende fakkel, og Abdullah Öcalan tiltales som "leder" i stedet for "generalsekretær". Ledelsen ble også gjort bredere, bl.a. gjennom opprettelsen av et nytt "ledelsesråd" (Chairmanship Council) bestående av lederen og seks andre personer.

4) For det fjerde forsøkte kongressen å vurdere PKKs egen historie, og det ble slått fast at det var viktig å slutte opp om den ledelsen som hadde ført partiet til så store revolusjonære fremganger. Sluttdokumentene advarte også mot å gjenta fortidens tendenser til både "høyre- og venstreavvik", og ikke minst forestillingen om å komme til makten raskt gjennom innsatsen til enkeltpersoner. Denne linjen hadde en overgang spredt seg i partiet "som var det en sykdom", og bl.a. ført til at "opportunistiske individer fra middelklassen" hadde fått dominere partiets organer. Da disse folkene hadde blitt fjernet, hadde flere av dem enten begått selvmord eller "gått over til å samarbeide med fienden". Likevel var det viktig å ta et oppgjør med alle slike "fanatiske, hykleriske og agha-liknende tilnærmingsmåter", fordi de ville hindre både partiet og hæren i å vokse og hindre innsikt i de folkelige oppstandene. I følge dokumentene gikk også kongressen langt i å plassere ansvar og å utøve omfattende kritikk og selvkritikk. Samtidig ble en rekke personer rehabilitert, fordi de tidligere hadde blitt feilaktig kritisert og deretter straffet for ting de ikke skulle vært straffet for.

5) For det femte avspeilet kongressen en helt annen oppmerksomhet rundt kvinnespørsmålet enn tidligere. Av de 317 delegatene var 63 kvinner (dvs. 20%), noe som var den høyeste andelen hittil. Denne delegasjonen ga en detaljert rapport om den kurdiske kvinnebevegelsen, og det ble bl.a. vedtatt å gjennomføre en kvinnekongress. Det viktigste vedtaket var likevel å anerkjenne opprettelsen av en særegen kvinnehær, "for å bryte ned de overleverte atferdsmønstrene fra det undertrykkende klassesamfunnet". Forsamlingen slo også fast at PKK måtte gå lenger enn "realsosialismen" som aldri hadde klart å skape full kvinnefrigjøring, for "ettersom kvinnene ikke hadde vært fri hadde det heller ikke vært frie samfunn". Dokumentene antydet dessuten det store potensialet hos kvinnene i form av til nå undertrykte talenter og intelligens, og at kvinnene i dag utgjorde den sterkeste og mest dynamiske kraften for revolusjon.

6) Og for det sjette ble det slått fast at det nå var innen rekkevidde å opprette folkelige institusjoner som lokal- og regionalforsamlinger, i tillegg til en nasjonalforsamling og en revolusjonær regjering; dvs. et demokratisk og folkelig regime. Allerede nå eksisterte det en viss "dobbeltmakt", slik at det fremover måtte gjøres konkrete forberedelser til en egentlig makterobring og et "nasjonalt, uavhengig og demokratisk samfunn". Under partiets ledelse ville det dermed bli mulig å uten avbrytelse føre revolusjonen videre "langs den sosialistiske veien", for å til slutt oppnå det endelige målet om et klasseløst samfunn. Underveis ville det være viktig å unngå å forveksle "offentlig eierskap" med "statskapitalisme", og det måtte sikres full organisasjonsfrihet for folk i arbeid. Det måtte også utføres en jordreform "i arbeiderklassens interesse", mens bønder skulle bli oppfordret til å opprette kollektiver. I forhold til debatten om autonomi eller løsrivelse, slo dokumentene fast hvordan det viktigste var å avskaffe og bekjempe kolonialismen og at det på dette punktet var umulig å gjøre kompromisser.

Trass i PKKs relative og militære tilbakeskritt var det åpenbart en optimistisk partikongress, som stolt kunne oppsummere sin 20 år gamle historie og skryte av å være dristig og fremadskuende. I konklusjonene stod det f.eks. at PKKs vitenskapelige og kreative innfallsvinkel "er forut for praksisen til andre sosialistiske organisasjoner i verden", og at deres effektivitet i å spre sosialistiske idéer gjorde dem til "fortroppen i den globale sosialistiske bevegelse, også selv om partiet ennå ikke har kommet til makten". Kongressen ble da også kalt "seierskongressen", mens de forestående oppgavene ble kalt for "gjenerobringen av Mesopotamia…i menneskehetens navn".

PKKs selvtillit har åpenbart aldri feilet noe. Likevel mener jeg det er klart at PKK i løpet av 1990-tallet har stått forholdsvis stille på det militære planet, mens de til gjengjeld har vunnet stadig mer oppslutning på det politiske planet. Mot slutten av tiåret har mye av oppmerksomheten dessuten gått i retning av det nye partiet HADEP, som mange har betraktet som PKKs "politiske arm" — noe partiet samtidig selv benekter:

3.8.2. Fremveksten av HADEP

Helt fra begynnelsen har PKK alltid bare vært ett av flere kurdisk-orienterte partier. Men mens det på 1970-tallet fantes over 10 ulike konkurrerende partier i Tyrkia, ble dette tallet kraftig sanert etter militærkuppet i 1980. Det kanskje største partiet på den tiden, Kemal Burkay sitt venstresosialistiske KSP med røtter i Tyrkias Arbeiderparti (TIP), er i mellomtiden blitt redusert til en eksilorganisasjon med ledelsen basert i Sverige. De ulike mindre geriljagruppene er stort sett enten gått i oppløsning eller gått inn i PKK (f.eks. halvparten av styrkene til KUK og PPKK; sammenlagt under 100 personer), selv om det fortsatt er noen som forsøker å berge de gamle organisasjonene. Dette gjelder først og fremst restene av KUK, Rizgarî, Kawa og Tekoshina Socyalist samt Yekbûn (oppstått bl.a. gjennom en fusjon av det tidligere Kurdistans Arbeiderfortroppsparti og en utbrytergruppe fra KUK, kalt KUK-SE). Det kombinerte ideologiske og militære presset etter Sovjets fall og opptrappingen av "spesialkrigen" gjorde at disse småpartiene (utenom KSP) i 1993 gikk sammen om en ny allianse, kalt Kurdistans Sosialistiske Enhetsplattform. Alliansen er imidlertid nesten helt isolert, og har i praksis ingen innflytelse på den kurdiske massebevegelsen (NOTE 146).

Derimot ble mye av denne plassen i partispektret stadig mer tatt over av den nye partiformasjonen HEP, som i mellomtiden både har kalt seg ÖZDEP, DEP og nå HADEP. En av de mest kjente talspersonene for denne bevegelsen ble snart kvinneaktivisten Leyla Zana, hvis mann Mehdi Zana en overgang på 1970-tallet var ordfører i Diyarbakir. Mens mannen ble dømt til 15 års fengsel av militæret, var det den unge Leyla Zana som selv begynte å involvere seg i politikk utover 1980-tallet. Politisk har bevegelsen stått klart til venstre, selv om deres hovedsak har vært å slåss for en anerkjenning av det kurdiske mindretallet i landet. De har også hele tiden tatt til orde for en fredelig løsning på konflikten, i tillegg til at de har kritisert korrupsjon og krevd fullt gjennomslag for menneskerettighetene i landet. Følgelig har de konstant blitt møtt med anklager om å være en dekkorganisasjon for PKK, og for å "støtte opp om terrorismen". Som regel har de forsøkt å unngå både negative og positive utsagn om PKK, og i stedet lagt vekt på hvordan de selv ønsker en politisk løsning (frem for en militær) og at det er kurderne selv som har rett til å bestemme sin statstilhørighet (frem for tanken om en evig og udelelig tyrkisk stat, og frem for å insistere på løsrivelse slik PKK gjorde særlig på 1980-tallet). Likevel var denne tvetydigheten nok til å gjøre dem til et hovedmål for de halv-offisielle likvideringer og overgrep mot politiske aktivister som etterhvert kom til å prege hele tiåret i Tyrkia. En tilsvarende utvikling har for øvrig også funnet sted innen mediaverdenen, der det etterhvert har vokst frem en pro-kurdisk presse med en tilsvarende tendens til å bli forbudt og forfulgt: Etter at Özgür Gündem ("Fri Dagsorden") første gang så dagens lys 30. mai 1992, har det vært en tett strøm av oppfølgeraviser som alle har blitt utsatt for bombeattentater, likvidasjoner, "forsvinninger", sabotasje og konfiskasjoner i tillegg til sensur og annen trakassering (NOTE 147). I dag er det Özgür Politika som løfter denne arven.

Konkret har den nye bevegelsen imidlertid opptrådt under forskjellige navn utover 1990-tallet, idet medlemsmassen har meldt overgang til et nytt uoffisielt oppfølgerparti i takt med at forgjengerpartiet har blitt forbudt (NOTE 148). Likevel hadde de en overgang en egen parlamentsgruppe på nærmere 20 medlemmer, frem til juni 1994 der de fikk opphevet sin immunitet — bl.a. fordi de hadde sverget troskapseden til republikken på kurdisk og brukt de tre kurdiske nasjonalfargene rødt, gult og grønt inne i selve parlamentsforsamlingen. Etter en mye omtalt rettsprosess ble 13 personer fra ledelsen deretter dømt for forræderi, med fengselsstraffer på opp til 15 år (NOTE 149). I mellomtiden hadde det nye partiet HADEP tatt over stafetten forut for det kommende parlamentsvalget i 1995, men trass et godt valgresultat i de kurdiske områdene (20% i motsetning til bare 3,7% i Izmir og Ankara) klarte de ikke å få inn noen nye folkevalgte og har siden vært uten parlamentsrepresentasjon.

I mars 1994 hadde HADEP valgt å boikotte lokalvalgene, noe som uten tvil bidro til at det islamistiske Refah kunne gå fra sin tredjeplass ved det forrige lokalvalget (1989), til å konsolidere sin stilling som det klart største partiet i landet med nesten 1/5 av stemmene. Ved parlamentsvalget i 1995 gikk imidlertid både HADEP og Refah frem samtidig, selv om HADEP gjorde innhogg i hvert fall blant deler av velgergrunnlaget: Mens HADEP fikk omkring 20% i Kurdistan som helhet (mot 4,2% på landsplan og 50% i Diyarbakir), var Refah gått opp til 21,4% på landsplan — med 27,8% i de kurdiske områdene og 19,6% i de tyrkiske storbyene.

Det er viktig å ta visse forbehold over for disse resultatene: For det første er valgfusk relativt utbredt, og det er all grunn til å tro at et ukjent antall valgfunksjonærer har gjemt bort en god del av de "uønskete" HADEP-stemmene. Likevel er dette sannsynligvis et mye mindre forbehold enn det faktum at svært mange mennesker slett ikke fikk stemme i det hele tatt, rett og slett fordi de var blitt jaget fra sine hjem (jmf. de over 3.000 brente landsbyene siden 1990) og ikke hadde fått anledning til å registrere seg som velgere enda. De ovenstående faktorene er likevel i sakens natur ganske vanskelige å forholde seg til, ikke minst fordi den planlagte folketellingen i regionen er blitt utsatt på ubestemt tid (og fortsatt ikke er gjennomført i 1999). Dermed er det også vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange personer dette konkret handler om.

Trass slike forbehold og advarsler om unøyaktigheter, mener jeg likevel det er mulig å trekke frem en rekke helt klare tendenser ved valget, som da også gikk igjen ved 1999-valget (som samtidig var kombinert parlaments- og lokalvalg). I 1999 var imidlertid trakasseringen av HADEP-aktivister enda mer påtrengende enn i 1995, slik at partiet sannsynligvis kunne stått til en enda større fremgang enn de endte opp med (partiet anslår selv de kunne fått 10-12% på landsplan) (NOTE 150):

• For det første er det flere partier som konkurrerer om de kurdiske stemmene: I perioden 1995-1999 er det Refah som har trukket flest stemmer blant kurderne både inne i det egentlige Kurdistan og blant de kurdiske tilflytterne og flyktningene i de tyrkiske storbyene. Også borgerlige partier som DYP og det sosialdemokratiske SHP/CHP har klart å trekke en del stemmer, i tillegg til at de lovlige partiene på den ytterste venstresiden (EMEP, SIP, ÖDP, IP m.fl.) til sammen får gjennomsnittlig ca. 1% av stemmene (ved valget i 1995 gikk HADEP sammen med ÖDP og SIP om et valgsamarbeid, men i 1999 stilte alle partiene opp hver for seg).

• For det andre har HADEP hatt en klar fremgang i løpet av 1990-tallet, samtidig som de har fått en mer radikal profil enn de hadde som del av SHP-alliansen i 1991: Ved valget i 1995 gjorde HADEP et forholdsvis bra valg med 20% av stemmene i Kurdistan (1,2 millioner velgere i hele Tyrkia), men i 1999 var de nesten tredoblet og følgelig blitt til det suverent største partiet i regionen. I gjennomsnitt fikk de 50% av stemmene i de kurdiske områdene, og hele 67% i de mest krigsherjete provinsene. De vant ordførerposter i 38 valgkretser, der syv av dem var provinshovedsteder (Aghri, Batman, Bingöl, Diyrbakir, Hakkari, Siirt og Van). Fire av disse ordførerne er kvinner.

• For det tredje er HADEPs stemmer i høy grad lokalisert til nettopp de kurdiske områdene, mens de på landsplan kun får i underkant av 5% av stemmene. I tyrkiske storbyer som Istanbul, Ankara og Izmir der det er svært store kurdiske mindretall (kanskje 25% i Istanbul), får HADEP bare noen få prosent oppslutning. Selv om over halvparten av kurderne i Tyrkia nå er enten utvandret eller direkte fordrevet til det egentlige Tyrkia, har åpenbart ikke de pro-kurdiske partiene klart å utforme en politikk som har gitt svar på de sosiale problemene i storbyslummen. Og etter at venstrepartiene og HADEP ikke klarte å fornye sitt valgsamarbeid i 1999, finnes det ikke mye i den lovlige enden av partispektret som likner på et samlende alternativ eller en "fredskoalisjon" til å forbinde forhåpningene til både tyrkiske og kurdiske demokrater og sosialister